Nedenfor finner du en artikkelserie som jeg har skrevet for NKK-bladet "Hundesport" og som ble publisert høsten 1998.

 Historien om Mica et eksempel på feil håndtering av hunder under trening.

Den handler om hundens "sjel", menneskelige ambisjoner, og min egen uforstand.

Mine opplevelser med Mica har ført til at jeg på det sterkeste 
fordømmer enhver bruk av straff eller tvang i hundetrening.

Micas historie skal aldri gjenta seg for noen av mine hunder...

Vi er på agilitytrening høsten 1993. Min flat Mica gjør det bra, tatt i betraktning at vi er ferskinger i denne sporten. "Bra - helt flott!" roper instruktøren når vi passerer slalåm uten feil. Vi løper videre mot bordet. "Hopp!" Hunden er oppe som et lyn. Men så skjer det: Jeg kommanderer "dekk!" gjentatte ganger, men hun overser meg. Retter blikket på alt mulig annet, som om jeg var luft for henne! Rådløs ser jeg mot instruktøren.

"Du vet jo at hun kan dette. Hun vil bare ikke. Trykk henne ned!" sier han.

Jeg liker det ikke, men tar et fast grep i hundens nakke for å presse henne ned på bordet. Hun strir imot med makt, men jeg er sterkere. Der ligger hun.

Instruktøren klapper meg på skulderen. "Der ser du!" Han vender seg mot de andre og sier: "Vi må aldri tillate at hunden nekter en ordre."

Fra denne dagen dekket Mica aldri mer på kommando, og jeg måtte presse henne ned hver gang. Man skal ja være konsekvent og tålmodig i omgangen med hunder. Men eneste resultat var at hun også ved andre hinder ble mer og mer uvillig. Etter et halvt år med tvang på bordet var hun blitt ubrukelig i de fleste sammenheng, og en deltakelse i konkurranser var blitt helt umulig for oss.

Anders Hallgren skriver i boken "Lykkelige lydige hunder" følgende: "Du kommer til å få masse råd fra velmenende mennesker. Det kan være fra folk som arbeider med hunder profesjonelt. Instruktører kommer til å si til deg at du må gjøre sånn og slik med hunden din. Mange av rådene passer sikkert for et flertall av hunder, men det er ikke dermed sikkert at de passer nettopp for hunden din. Det er du som kjenner hunden din best, så vær kritisk. I mange tilfeller kommer du til å stilles overfor en konflikt: Å gjøre ting med hunden din som ikke kjennes riktig for deg. Da skal du ikke gjøre det!"

Dette er klare ord om vårt eget ansvar for at hunden behandles riktig. Problemet er vel: Hvordan i all verden skal jeg vite hva som er det rette for akkurat min hund??

Jeg søkte profesjonell hjelp for Mica hos Rune Fjellanger. Hans første råd var at jeg måtte lære å forstå hennes språk. Han viste meg at hunden ga aggressionsdempende signaler når vi nærmet oss bordet, og at hun var full av angst når hun sto på bordet: Kroppsvekten bakover, tilbakeliggende ører, blikk til side, små øyer, raskt slikking rundt munnen.

"I denne tilstand av redsel er hun ikke i stand til å oppfatte eller utføre en ny kommando," sa Rune. "Hun låser seg fullstendig. Du når ikke frem til henne."

"Redsel ? Men jeg har da aldri gjort henne vondt!"

Rune svarte med mild stemme: "Jo, det har du. I hvert fall har hun oppfattet det slik. Og det er dette som teller!"

Mange problemer i omgangen med vår hund skyldes misforståelser og feiltolkninger på begge sider, fordi vi snakker forskjellige språk.

For hunden er nemlig vår kroppsholdning og tonefall det viktigste, knyttneven betyr lite. Å bøye seg over hunden og se den i øyene er i "hundespråk" en trussel som kan utløse frykt. Når den da ser i andre retninger og virker uinteressert i våre kommandoer, betyr dette ingenting annet enn at han vil "berolige" oss - fortelle oss at han vil unngå en konflikt. Vi derimot tolker dette gjerne som frekkhet eller provokasjon. Snakk om misforståelse !!

Er hunden i en slik tilstand, er hans motivasjon til å fortsette med en øvelse lik null. Da bør vi ikke øke presset. Tvang vil medføre, at hunden blir utrygg. Da kan det gå slik som det gikk med Mica...

Nettopp i forbindelse med "dekk" forekommer det ofte, at vi bøyer oss over hunden. Jeg tror at dette er grunnen for at så mange ekvipasjer får et "dekk-problem". Tyske diskusjonsfora om hunder på internett inneholder mange innlegg hvor hundeeiere spør om hjelp fordi deres hund nekter å legge seg på kommando.

En annen misforståelse kan oppstå når vi forsøker å lære hunden til å gå fint i bånd, og den begynner å snuse. 

Kjefting, rykking i bånd og andre uttrykk for vårt sinne kan føre til at hunden snuser enda mer. Den vil gi enda sterkere signaler til oss at den ikke ønsker en konflikt.

En normal utviklet hund kan sitt språk - det er oss som er analfabeter! For hunden er det ubegripelig at vi ikke forstår den, og at vi reagerer motsatt til hva den forventer seg. En slik situasjon kan utvikle seg til en tillitskrise.

Den tillitsfulle hunden er blitt et fast begrep. Men etter min mening overvurderer vi hundens evne til å føle tillit til oss.

Alle oss, som er glad i vår hund , har lett for å personifisere den - måle og innordne den etter menneskelige normer. 
 
 

Vi mennesker har klare forestillinger om hva tillit er. For eksempel har vi opprettet et tillitsforhold til venner og slektninger. Selv om disse foretar seg noe som vi ikke forstår, stoler vi fortsatt på dem. Har vi tillit til dem, behøver de ikke alltid å forklare seg. 

Slike følelser har ikke hunder. I en hundeflokk foregår det en kontinuerlig kommunikasjon, hvor de uavbrutt "forteller" hverandre, hvor de står. Hunder trenger dette for å føle seg trygg. De kan ikke se tilbake og gjennom erfaring konkludere med at motparten fortsatt vil være vennlig og snill. Stemningen i en hundeflokk kan skifte raskt, og gårsdagens venn kan i neste øyeblikk bli en fiende. Derfor er en hund stadig på vakt.

Hunden kan heller ikke begripe at vi enkelte ganger synes den fortjener straff. Straff vekker ikke innsikt hos hunden, men utløser angst. Angsten kan bevirke at at hunden slutter med en uønsket handling.

Matre fortsetter: "Den som straffer får utløp for sin eigen irritasjon og manglande mestring." 

Ser vi bort fra hundens jakt-instinkt, som kan føre til at den dreper, har så godt som alle angrep fra hunder sin årsak i deres angst. I Norge ønsker vi ikke aggressive hunder. Slik er det ikke alle steder.

I Tyskland for eksempel er "Schutzdienst" en av de viktigste og mest prestisjetunge aktiviteter med hunder. Her trener man hunder til bl.a. å angripe på kommando. For å få dette til, holder mange utøvere sine hunder isolert og innesperret den meste tiden av døgnet. Når man tar dem ut for trening, skal de først underkaste seg - inntil de får ordre til angrep. 

Denne sporten krever mye av aktørene, og vellykkete instruktører i "Schutzdienst" har høy status i noen tyske hunde-miljøer. Deres metoder blir i en avsvekket form også gjennomført i andre bruks-greiner.

Karina, en agility utøver fra Kiel, fortalte oss: "Når min hund stresser på banen, får jeg beskjed av treneren å henge han opp i line i 5 minutter", slik at bakbena fremdeles når bakken. Dette gir positive resultater. Mange hunder slutter å stresse etter dette. Jeg tror at dette skyldes at hunden mister lysten på å trene og blir apatisk så snart han kommer på banen.

Dette eksempel fra Kiel er ikke enestående. Det vekker ofte ingen reaksjoner eller forundring hos tyske hundeeiere når vi forteller om Karinas opplevelser. 

"Ingen hund kan lære noe uten straff!" er en sannhet som mange tyskere synes å akseptere. Matthias fra Heidelberg skriver, at han som instruktør fikk problemer i sin klubb fordi han lot hundene springe fritt og leke sammen før treningen startet. Slikt ødelegger hundenes konsentrasjon og samarbeidsevne med mennesker, ble det sagt. Derimot har enkelte utøvere køller med på treningen. Dette skaper disiplin - ikke fordi de brukes under øvelsene, men fordi hunden har lært hva de kan brukes til.

Stiller man det tyske "Schutzdienst-miljøet" og det skandinaviske "Agility-miljøet" opp mot hverandre, har man ytterlighetene av dagens synspunkter om behandling av hund. For oss personlig er det ingen tvil om hva vi foretrekker. Men jeg kan godt forstå at ikke alle vil strekke seg så langt som vi agility-utøvere gjør.

Våre hunder er ofte ikke særlig lydige. I vår sport trenger vi hunder, som oppfatter en agility bane som et slags hundeparadis, og deres motivasjon er ofte viktigere enn presisjon. Alle bruks-greiner har sine prioriteringer og dermed behov for egne innlærings- og treningsmetoder. Agility ble innført i Skandinavia så sent som i 1985. Mens andre hundeaktiviteter baserer seg på lange tradisjoner, er vi nesten utelukkende preget av læremestrer som taler for omgang med hunden etter dens premisser. Om dette er "sannheten", vil framtiden vise.

Til sist, for å slutte ringen: Det gikk bra med Mica, selv om det tok mer enn 2 årå helbrede henne fra skadene etter bruken av tvang. På den ene siden har jeg lært meg i denne tiden å samarbeide med henne, noe som var berikende for meg. På den andre siden har vi måttet bruke hennes beste år for å rette opp mine tidligere feil. Mica blir nå åtte år og jeg ser at hennes kondisjon og spenstighet avtar. Kunne vi bare begynne på nytt...

Til toppen av siden

I del 1 av denne artikkelen fortalte jeg hvordan bruk av tvang førte til at min flatcoated retriever Mica fikk et "dekkproblem" på agilitybordet, og at hun over lang tid var ubrukelig som agilityhund. Artikkelen inneholdt tanker om forhold som kan føre til at hunden utvikler uheldige egenskaper.

I dette innlegg vil jeg skrive om viktige detaljer som kan bidra til å unngå slike problemer eller løse disse når de har oppstått.

At jeg tar Mica og agility som utgangspunkt bør ikke være til hinder for leserne til å overføre mine tanker og erfaringer til deres egne aktiviteter med hunden.

Men du bør tenke på at mine "løsninger" ikke nødvendigvis passer for alle hunder, selv om de har vist seg som riktig for min hund.

Jeg tror at førerens innstilling til arbeidet med hunden er meget viktig. Micas framgang i starten førte til at jeg drømte om å kunne imponere andre med henne og få en høy status blant agility utøvere i vest og i øst.

Derfor ble jeg både skuffet og irritert når hunden uventet fikk problemer med en så enkel øvelse som å dekke. Når behovet for egen tilfredsstillelse blir det viktigste, mister vi lett synet for hva som er riktig og hensiktmessig. 

Når Rune Fjellanger forklarte med at jeg hadde påført hunden lidelser, forsto jeg at jeg rett og slett ikke var kvalifisert til å ta vare på en skapning som Mica. Jeg fikk dårlig samvittighet.

Å gi henne en følelse av å være verdsatt og gjøre henne glad ble nå mitt viktigste mål. Jeg ble meget observant og takknemmelig for den minste framgangen som hunden viste. Jeg sluttet å irritere meg over hennes "feil" og uønsket atferd, men følte og uttrykte glede over enhver av hennes reaksjoner som kunne føre oss i riktig retning.

Jeg er overbevist om at min anerkjennelse styrket hunden og hjalp å bygge henne opp igjen.

Fjellanger har lært meg å tenke nytt: 

En hund som ofte springer bort fra oss til andre hunder, gjør noe stort når den vender  tilbake. Så snart den snur seg for å bevege seg mot oss, bør vi uttrykke høylyd glede, und når den ankommer bør den få en kjempevelkomst med dobbel porsjon godbiter og masse ros og jubel. Da opplever hunden at det er kjekt og spennende å være tilbake hos oss.

Vi må for all del unngå at hunden opplever oss som negativ, med mindre at dette er nødvendig for å hindre at den gjør noe alvorlig galt. Under godt gjennomført trening vil en slik situasjon neppe oppstå.

Negative inntrykk kan etterlate dype spor i lang tid. Dette har jeg selv opplevd på en smertefull måte:

For mange år siden hadde vi blandingshunden Hasso som var lettlært og snill.Vi bodde på en gård hvor den sprang fritt mellom dyr og småbarn, og alle følte seg trygg på den.

Men en dag syklet en fremmed gutt forbi langs veien, 100 meter unna. Når Hasso fikk øye på gutten, satte han fart mot og inhentet ham. Illsint hoppet han på ham, bet seg fast i guttens lår og påførte den et dypt og kraftig blødende sår.

Hunden måtte avlives - en forferdelig, men uunngåelig avgjørelse. Senere fikk vi vite at denne gutten to år tidligere hadde tatt hunden, som da var valp, i halen og slengt den flere ganger rundt seg før han kastet den fra seg.

Mitt eksempel er ekstremt. Men også mindre dramatiske opplevelser kan føre til at en hund blir uforutsigbar og utvikler problematferd. Vi bør forsøke å verne våre hunder mot ubehageligheter og tapssituasjoner, hvis vi ønsker at de er motivert og lett å lede. Og lede - det skal vi!

Sissel B. Haakonsen skriver at du vil aldri komme til å angre på hvis du gir hunden din mange positive opplevelser (Hundeposten 4/97). Hun beskriver lek som en god terapi. Hunden elsker spennende positive aktiviteter.

Hundepedagog og lydighetsinstruktør Jean Ottesen sier at "vi må bli aktiv for vår hund". Vi må forsøke å overraske og fascinere den.

Petter Nordlien, mangeårig trener for det norske agilitylandslaget, har utviklet sin berner sennenhund blant annet ved å oppføre seg (i våre øyer) helt latterlig på banen, både med bevegelser og stemmebruk.

Da vil du sannsynligvis oppleve at hunden blir henrykt av begeistring for deg, at den vil følge deg, og at den ønsker å gjøre det du vil.

Denne metoden passer for hunder som er tilbakeholdende eller skeptisk, eller viser interesse i alt annet enn føreren, er uoppmerksom eller har låst seg for din påvirkning. Få dem ut av sin verden og gi dem noe nytt! Din oppførsel skal bidra til at hunden blir revet med og "glemmer" forstyrrelser eller bekymringer.

Men den er som regel ubrukelig og kanskje skadelig for hunder som er svært motiverte og aktive fra før, og som ofte "stresser" rundt føreren mens de venter utålmodig på dens utspill eller kommandoer.

Som fører for vår hund er det vår oppgave å fjerne alle forhold som som er negative og forstyrrende. Hvis dette ikke er mulig, kan vi sørge for at hunden skifter mening om saker og ting: Alt som var problematisk skal den nå lære å like. I tillegg må negative minner viskes ut. Det siste kan ta tid, men er fullt mulig.

Tilbake til Mica. Vårt problem var at Mica anså agilitybordet som et farlig møbel, og å måtte dekke på bordet på min kommando, som så forferdelig at hun ikke fikk dette til. Videre oppfattet hun meg ved bordet som truende.

Disse inntrykk var blitt forsterket gjennom tvang over lengre tid. Dette er min oppsummering av hennes oppfatning. En slik analyse er den viktigste forutsetning for å kunne lage en plan for problemløsning.

Jeg ville begynne helt på nytt med innlæringen, og alt skulle gjøres annerledes enn før:

Andre omgivelser, et annerledes bord, forskjellig kroppsspråk og stemmebruk, og andre kommandoer. Og selvfølgelig aldri mer tvang. 

I noen dager ga jeg Mica reduserte matrasjoner til jeg mente at hennes ønske om mat vår sterkere enn hennes uvilje mot bordet. Da plasserte jeg hennes matfat på dette bordet, løftet henne opp og trakk meg raskt tilbake til godstolen i "sikker" avstand.

Hun spiste med stor iver og uten tegn på ubehag, mens jeg, fra stolen, ga henne ros. Denne første "øvelsen" var vellykket, og når måltiden var slutt, overlot jeg det til henne om hun ville bli på bordet eller hoppe ned.

Min framgangsmåte var nøye vurdert, spesielt også med tanke på hva jeg ikke måtte gjøre. Dette høres enkelt ut, men likevel har det svart seg at jeg noterte alt om opplegget, samt observasjoner og resultater. Dette etter hvert omfattende material leste jeg om og om igjen, mens jeg planla nye steg framover.

I flere uker fikk Mica sine matrasjoner på bordet i kjellerstuen. Vi deltok fortsatt i agilitytrening, men jeg fjernet alltid bordet fra banen før vi startet. Mica viste god framgang under treningen når bordet var borte og ikke lenger kunne vekke onde minner, og når jeg bevisst praktiserte hva jeg hadde lært om å gjøre meg attraktiv for hunden.

Parallelt med dette trenet vi på "dekk". Som underlag valgte jeg Micas yndlingssofa i kjellerstuen. Hun var mer enn villig å hoppe opp på kommando med peking i retning sofa. Men å legge seg på kommando, fikk hun ikke til, selv om jeg ikke lenger brukte håndflaten med utstrakt arm som tegn for "dekk", men la hendene bak min rygg og brukte en vennlig "legg deg" som kommando istedenfor det forhatte "dekk".

Men likevel, hun kunne ikke (!), problemet satt for dypt. Det var en viktig erkjennelse at hun ikke kunne, problemet satt for dypt. En konklusjon at hun ikke ville hadde vært fatal og ført meg på villspor. Her hadde jeg gått for fort fram.

Når man står fast på denne måten under problemløsningen må man raskt avbryte forsøket, ta en tenkepause og finne på noe annet.

Neste dag lot jeg henne hoppe opp på sofaen, trakk meg tilbake og ventet til hun til slutt la seg av egen vilje. Da vendte jeg meg mot henne, la hendene på ryggen og sa rolig og vennlig: "Legg deg." Deretter roste jeg henne og ga henne mange deilige godbiter.

Etter hvert økte jeg vanskeligheten: Jeg løftet Mica ikke lenger, men hun hoppet selv på bordet for å komme til matfatet. Senere byttet jeg jeg fatet mot noen få godbiter. Gradvis kom jeg nærmere til bordet før hun hoppet opp, og til slutt sto jeg ved siden av henne og ga godbiter fra hånden når hun hoppet.

Først nå begynte jeg igjen å gi kommandoer ved bordet. Dekk etter kommandoen "legg deg" på sofaen fungerte etter noen uker bra, slik at vi nå kunne overføre også denne delen til bordet.

Tålmodighet og systematikk, ros og kjempegode godbiter var våre viktigste verktøy.

Senere flyttet jeg bordet ut i hagen for trening, og under turer lot jeg henne dekke på store stein, plener, parkbenker osv. Til slutt kommanderte jeg henne opp på et bilvrak hvor hun uten å nøle lydet på kommandoet "legg deg", på tross av regn og fjern torden denne kvelden.

Da var jeg overbevist at vi var i mål, og først etter dette hentet jeg agilitybordet tilbake til banen og integrerte det igjen i våre treningsløp. Problemet var løst. I dag elsker Mica å være på bordet.

Under en konkurranse skulle vi springe forbi bordet og ta et hopphinder. Jeg kommanderte "hopp" i god tid, slik som man skal, og pekte mot hopphinderet. Mica øket farten men skiftet retningen og hoppet opp på bordet.

Glad og full av forventning så hun på meg. Hun trippet utålmodig, og hennes budskap traff meg midt i hjertet: "Far, se koss flinke eg è ! Ska eg stå, sidda eller legge meg?"

Dommeren fløytet - og tilskuerne lurte på hvorfor hund og fører som nettopp var blitt disket, danset og og jublet av glede som om de hadde vunnet en stor seier.

Aktiviteter med hunder bør ikke være altfor mye preget av prestisje.

Til toppen av siden

De to forangående artiklene med samme tittel handlet om mine erfaringer med en meget følsom hund, som gjennom min uvitenhet neste ble ødelagt.

Den gang trodde ingen av mine klubbkamerater at Mica noen ganger ville kunne gjennomføre brukbare agilityløp. Kommentarene gikk oft utpå at "denne hunden" ville gjør det meget vanskelig for meg.

Denne betraktningsmåten var helt feil: Det var ikke hunden, men meg som hadde skapt problemene.

Diskusjoner med Fjellanger, Ottesen og Rugaas har vært til stor hjelp for at mitt ønske om å gjøre galt godt igjen, ble oppfylt.

Det gjør ikke noe at Mica og jeg som ekvipasje knapt nok har markert oss utad på agility-scenen. Verdien ligger i at hunden ble ivrig og glad og viste stadig framgang, slik at også jeg følte meg trygg på henne. Derfor har sporten knyttet oss sammen og gitt oss stor glede.

Vi hadde fremdeles mange planer. Vi skulle svømme sammen og lete etter sopp. Vi skulle ta det siste opprykkspoeng. Vi skulle prøve oss litt på søk eller spor. Vi gledet oss til en felles høst.

Men tiden rant ut. Mica fikk kreft, og allerede 10 dager etter operasjonen kom det nye svulster.

Vi skilte lag med hverandre den 6. juli 1998 kl. 1900.

Til toppen av siden                Gjestebok